I år er det 75 år siden Israel ble etablert. 531 palestinske landsbyer ble ødelagt og
nesten 800 000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem for å gi plass til den israelske
staten.
I dag har tallet palestinske flyktninger tidoblet seg til over fem millioner som sitter i
flyktningeleirer internt i Palestina (Vestbredden og Gaza) og i nabolandene, eller de har
flyktet videre til andre land. De venter fremdeles på muligheten til å vende hjem.
Israel ble opprettet på 80 prosent av det territoriet som frem til 1948 het Palestina. 90
prosent av palestinerne i dette området ble kastet ut. Dette foregikk systematisk og med
overlegg av den sionistiske bevegelsen – en bosetterkolonialistisk bevegelse med røtter
fra Europa. Derfor kaller palestinerne det katastrofen – al-Nakba på arabisk.
Frem mot 14. mai 1948, dagen da Israel ble opprettet, begikk væpnede sionist-styrker et
titalls massakre av palestinere. Massakre ble brukt som en metode for å skremme andre
palestinere på flukt. Den mest kjente og kanskje mest virkningsfulle massakren var i Deir
Yassin 9. april, der rundt hundre palestinere ble drept. Kunnskap om massakren spredte
seg raskt i befolkningen og bidro til frykt og masseflukt.
Israel brydde seg verken om FN eller palestinernes rettigheter. Sionistledelsen hadde sin
egen plan for Palestina, som de kalte Plan D. Det var en militærplan for å fordrive flest
mulig palestinere fra det som skulle bli Israel – altså en plan som ble forstått og
gjennomført som etnisk rensing.
Det var viktig å fullføre den etniske rensingen av Palestina mens sionistene fortsatt
hadde anledning til drastiske metoder, slik konteksten av krig ga muligheten til. Israel var
fra første stund en undertrykkende og ekskluderende apartheidstat, som senere utvidet
sitt område ytterligere gjennom krigføring, etnisk rensing og okkupasjon.
Israel fordrev 300 000 palestinere fra Vestbredden i 1967. Konflikten mellom Israel og
nabolandene ga den nødvendige unnskyldningen for å gjøre store, voldelige steg i
retning av å fullføre det sionistiske prosjektet om å gjøre hele Palestina om til en såkalt
jødisk stat.
Israel fortsatte annekteringen av palestinsk land bit for bit etter strategien «mest mulig
land, minst mulig palestinere». Fremdeles har flyktningene som ble fordrevet i 1948 og
deres etterkommere ikke fått oppfylt den retten til retur som de har etter folkeretten.
Al-Nakba ble en merkestein i palestinsk historie, og følgene av al-Nakba påvirker
fremdeles det palestinske folk på dramatiske måter. Håpet om retur til hjemstedene
holdes ved like med et sterkt symbol: nøkkelen til huset de måtte forlate tas vare på i
generasjoner. Symbolikken bærer også fram håpet om frihet og selvbestemmelse for det
palestinske folk, og drømmen om en tilværelse der menneskerettigheter og folkerett
respekteres.
Derfor markeres Nakba-dagen den 15.mai hvert år, og markeringen samler tilslutning fra
solidariske krefter og støttespillere over hele verden.
